Homo Ludens

I Homo Ludens definerer Johan Huizinga lek som den sentrale aktiviteten i blomstrende samfunn. Han identifiserer fem kjennetegn ved lek: den er fri; den er ikke «vanlig» eller «virkelig» liv; den er forskjellig fra «vanlig» liv både når det gjelder sted og varighet; den skaper orden; den er ikke forbundet med materiell interesse, og ingen profitt kan oppnås fra den. Med tverrkulturelle eksempler fra humaniora, næringsliv og politikk undersøker Huizinga lek i alle dens mangfoldige former – slik den forholder seg til språk, lov, krig, kunnskap, poesi, myte, filosofi, kunst og mye mer. Som han skriver: «Sivilisasjonen er, i sine tidligste faser, lekt. Den kommer ikke fra lek som en baby som løsriver seg fra livmoren: den oppstår i og som lek, og forlater den aldri.» Med utgangspunkt i Platon sporer Huizinga bidraget til «mennesket som leker» gjennom middelalderen, renessansen og den tidlige moderne verden. Med et blikk for vår egen tid skriver han: «I amerikansk politikk er [lek] enda mer tydelig. Lenge før topartisystemet hadde redusert seg selv til to gigantiske lag hvis politiske forskjeller knapt var merkbare for en utenforstående, hadde valgkamp i Amerika utviklet seg til en slags nasjonal sport.» Med sin bemerkelsesverdige historiske bredde definerer Homo Ludens lek for kommende generasjoner.